Sigarettrøyking er verken bra for helsa eller vevutdanninga

dav
Til venstre står Glimåkraveven og til høyre står oppstadveven med renningsvekter

Hei og godt nytt år! Beklager at jeg ikke har skrevet noe her på en stund. Årsaken er at 2016 og vevutdanninga ikke gikk helt som jeg trodde.

Jeg begynte i januar 2016 hos en lærebedrift for å ta svennebrevet i håndveverfaget. Alt gikk bra helt til jeg begynte å hoste blodslim de dagene jeg var på jobb. Grunnen til dette var at eieren røykte inne i arbeidslokalene. Det hele endte med at fylkeskommunen ikke greide å skaffe meg nytt lærlingested.

Så, nå er jeg tilbake i vanlig jobb og har vevinga som hobby. Det er synd og skam at sigarettrøyking skal sette en stopper for utdanninga til folk som er interessert i å ivareta gamle, utdøende yrker. Men, men …..jenta i røyken gir seg ikke. Skal nok klare å lære meg dette allikevel.

Jeg kjøpte en 10-skafta Glimåkravev i fjor og den har jeg nå begynt å veve på, i tillegg til oppstadveven med renningsvektene. Mer informasjon om vevprosjektene på mine to vever kommer innen kort tid.

Advertisements

Jacquardveving

002Joseph Marie Jacquard (1752 – 1834) hadde i 1801 oppfunnet prinsippet med hullkort til å styre prosessen med å løfte hvilken som helst av renningstrådene i en vev.  Jacquardveven er en mekanisk vev som vever veldig kompliserte mønstrede stoffer ved hjelp av et hullkortsystem, hvor kortene er sydd sammen i remser. Kort fortalt kan man si at Jacquardveving er en form for hullkort- veving. Hullkortmekanismen er plassert på toppen av veven og den er programmert til å løfte eller senke hvilken som helst av renningstrådene. Et hull i kortet betyr at renningstråden heves og i området på kortet hvor det ikke er noen hull skal renningstrådene senkes. Jacquardveven er forløperen til datamaskinen og den digitale teknikken; hull eller ikke hull, 1 eller 0.

Joseph Marie Jacquard var født i Lyon i Frankrike i 1752 og sønn av en vever. Joseph arvet to vevstoler etter farens død. Med årene videreutviklet Joseph vevteknikken. I 1801 ble hans nyvinning presentert under en industriutstilling i Paris i 1801 og i 1803 reiste Joseph til Paris for å arbeide for Conservatoire des Arts et Métiers. I 1812 var det 11.000 jacquardvever i bruk i Frankrike.

Hvordan lages hullkortene:

136Hullkortene lages på toppen av de moderne maskinene, ved hjelp at små pigger som slås igjennom papiret. I eldre tid hadde man egne maskiner som laget hullkortene. Mønsterskissene ble overført til patronpapir og mønstrene ble hullet ut i papiret av en egne hullemaskin. Kortremsene ble så sydd sammen og føres så i en sløyfe (loop) opp til toppen av jacquardmaskinen, før neste ledd i veveprosessen.031

Hvordan vever man på en gammel manuell jacquardvev?

025Veveren vever etter hullkort og for å få ført fram et nytt hullkort må vedkommende trampe ned en trøe og samtidig trekke i en snor som er festet til hullkortene. Snoren går helt gulvet og helt opp til toppen av veven. Når nytt kort er hentet fram setter veveren seg ned foran veven og tråkker ned en trøe så man får nytt skill i renningen i veven. Deretter trekker veveren i en ny snor som fører skyttelen hurtig fra den ene til den andre siden av veven, og en ny innslagstråd er lagt inn i renninga. Den nye innslagstråden slås så manuelt inn til det ferdigvevde stoffet med vevskjeen. Så gjentas veveprosessen på nytt ved at veveren tråkker ned neste trøe og ny tråd legges inn. Dette gjentas x-antall ganger helt til veveren henter fram et nytt hullkort.

Hvordan vever man med en moderne og elektronisk jacquardvev?

026På 1950-tallet ble det produsert en ny type vev med automatiserte skaft i Tyskland. Det vil si at ny vevspole legges inn automatisk  i vevskyttelen. 4-fargers maskinen betydde at man kunne veksle mellom 4 renningsfarger samtidig i veveprosessen. Mønsteret ble laget ved hjelp av hullkortkjeden i skaftveven og av hvilke skaft som til en hver tid var hevet. Hullkortkjeden regulerte  også innslagenes fargevekslinger i vevnaden.

096På de mest moderne vev-maskinene lager man først en mønsterskisse som skannes inn på en pc. All informasjon fra mønsterskissen legges så inn på en minnepinne som deretter legges inn i vevens minnebank. Deretter foretar maskinen selv alle innstillinger og justeringer for å få fram korrekt mønster, tetthet på renninga, hvor stram/slakk renninga må være og så videre. På en moderne jacquardvev lages hullkortene på toppen av selve veven, ved hjelp av små harde pigger som slås igjennom papiret før det føres videre inn i veven og maskinen kan starte vevinga.

Hva vever man på en jacquardvev?

006Man vever flotte stoffer i sateng og damask som man syr duker, laken, løpere, servietter og andre tekstiler av.

 Hva er sateng og damask?

Sateng er en av tre grunnbindinger. Før jeg forklarer hva sateng er for noe vil jeg kort fortelle om de to andre grunnbindingene; lerret (toskaft) og kyper.

Karakteristisk for lerret er at:

  • Bindepunktene ligger tett sammen og gir en fast binding.
  • Rennings- og innslagstrådene synes like mye i stoffer. Derfor er rettsiden og vrangsiden av stoffet helt lik.
  • Stoffet har en matt overflate.
  • Lerret gir ripsbindinger som innslagsrips, renningsrips, sammensatt rips – her også diagonalrips.
  • Lerret gir også panamabindinger som panama og engelsk toskaft.
  • Lerret veves normalt på to skaft, men man kan bruke både seks og åtte skaft dersom renningstråden er ekstra tynn og renningen tett.

Karakteristisk for kyper er at:

  • Kyper kjennetegnes på de diagonale stripene som dannes i stoffet ved at bindepunktene for hvert innslag forflyttes en tråd til siden.
  • Bindepunktene ligger ikke så tett som i lerret.
  • Dette gjør kyper til et smidig stoff med god fall som egner seg godt til bekledningsstoff.
  • Bindingen er bygd opp av kvadratiske rapporter og antall tråder i rapporten gir oss antall skaft.
  • Det minste antall skaft for kyper er tre, det vanligste er fire skaft.
  • Garnets glans kommer bedre fram enn i lerret.
  • Kyper kan deles inn i ulikesidet kyper som består av renningskyper og innslagskyper, og man har likesidet kyper som er batavia og gruppert kyper.

Karakteristisk for sateng er at:

  • Bindingen skiller seg fra lerret og kyper ved at bindepunktene ikke berører hverandre, men ligger jevnt fordelt og er helt eller delvis skjult i vevnaden.
  • Sateng er aldri lik på retten og vrangen.
  • Sateng har en tydelig glatt og blank overflate.
  • Ettersom bindepunktene ikke berører hverandre blir sateng myk og føyelig.
  • Sateng gir oss renningssateng – hvor renningen synes best og innslagssateng – hvor innslaget synes best.
  • Det minste antall skaft vi kan bruke når vi vever sateng er 5 skaft.

Hva er skaft og hovler?

Oppstadveven m renning og veving 137

Skaft er kjepper som hovlene er festet til. En hovel er en dobbel snor bundet sammen slik at den får 3 løkker; 2 løkker i hver ende på ca 12 cm og en løkke mellom dem på 2 cm. De lange løkkene blir vevskaftene tredd inni. Den midterste løkka er til å tre renningstråden gjennom. På den gamle oppstadveven med renningsvekter (se bilde) er skaft runde eller firkantede kjepper som hovlene er festet til. Enkelt forklart så legges først hovlene i løkker rundt renningstrådene (en hovletråd per renningstråd) og hovletråden knytes deretter fast til skaftene så når et skaft flyttes fram så flyttes de korrekte renningstrådene fram, for å få riktig skille i renninga så man får vevd ønsket mønster.

Til slutt vil jeg si tusen takk til produksjonssjef Fredrik Svenberg ved Ekelund, Linneväveriet i Horred AB, håndveversken Yvonne Nystöm og produksjonssjef Stefan Johansson ved Klässbols Linneväveri AB for at de tok seg tid til å gi meg to spennende og lærerike dager om material- og fargelære, arbeidsmiljø, miljøvern og jacquardveving.

 

Kilder:

Et privilegium å handle på “nyttårssalg”

Noen ganger i livet så føler jeg meg veldig liten, ydmyk og utrolig privilegert. Nå har jeg vært lærling i håndveverfaget i 2, 5 uker av totalt 3,5 år. Sist lørdag dro jeg på Ikea og kjøpte to gulvmatter og antisklistoff. På søndag, for 2 dager siden, dro jeg og min læremester på tur til Skien, for å se på en Glimåkra gulvvev som jeg hadde funnet til salgs på den store verdensveven.

Veven ble godkjent og i dag har jeg vært sammen med en snill og hjelpsom venn og hentet veven pluss alt ektrautstyret og garnet som fulgte med. Totalprisen på alt dette kom seg på kr 3800,- og den prisen er det absolutt ikke noe å si på når man lever på lærlingelønn og studielån. Det pussige er at jeg har vært i en tilsvarende situasjon for 5 år siden også.

I 2011 bestemte jeg meg for at jeg ville lære meg å veve kyperstoffer på oppstadveven med renningsvekter. Jeg hadde ingen forkunnskaper i veving, så jeg gjennomførte to kurs i flatvev, så jeg kunne forstå vevprinsippene. Da kurs nummer to var ferdig dukka den oppstadveven som jeg i dag eier, opp på verdensveven. Der fulgte det også med masse ekstrautstyr.

Så ønsker man seg noe sterkt nok og jobber målrettet for å oppnå sine drømmer så er det utrolig hvor mye man kan få med seg på veien til det endelige målet. Det er i slike situasjoner at jeg føler meg så utrolig liten, ydmyk og privilegert.

Førstkommende søndag skal jeg og min læremester pusle sammen veven og det ser jeg veldig fram til. Nå har jeg mulighet til å lære på jobben og samtidig jobbe med andre tekstiler hjemme på kveldstid og i helgene.016

019

Nå braker det løs

I morgen 4.januar begynner jeg som lærling i håndveverfaget. Det blir på mange måter spennende, lærerikt og utfordrende. Jeg trodde til å begynne med at økonomien kom til å bli den største utfordringa, men i dag har jeg konkludert med at økonomien blir et av de minste problemene.

Den største utfordringa for en så makelig anlagt og aldrende lærling som meg, er å få komponert sunne og raske middagsretter, samt at jeg må få skvisa inn litt trening (forhåpentligvis) hver dag og nok hvile i mellom slagene. Jeg har vel egentlig aldri vært utsatt for de helt store tidsklemmene opp igjennom åra. Det har jeg tenkt  å unngå i år også. Kunsten er vel bare å være strukturert og å ha gode planer for ukene og månedene framover…..Godt nytt år!036

 

Gulvteppedesign på 1800-tallet

Forleden dag (på Facebook) kom det opp et spørsmål om gulvteppedesign fra 1800-tallet så her er en kort sammenfatning av hva jeg fant ut om temaet i mitt lille bibliotek om tekstiler.

Gulvtepper omtales ved Trondhjems Tugthus i 1776. “Tepper er vævede og strikkede Tøier som lægges over Borde, Stole, Senge, paa Gulvet m.m. Sædvanligen er de af Uldgarn ofte med Kjæde eller islæt(innslagstråden) av Bomuld, sjeldnere av Silke. Meget simple tepper forfærdiges af Kohaar. Hestedækkener, Haartæpper, islandske Gulvtæpper er grovt Toi af Kohaar eller andre deslige Haar. Man udvasker dem, karter eller filter dem saa godt det lader sig gjøre, spinder dem i Traade af en liden Fingers Tykkelse, tvinder dem og væver af dem paa Lærredsmaner et Tøi, som er 1 – 1/8  Alen bredt og 60 Alen og derover langt og som bruges til Gulvtæpper og Hestedækkenr og til Sengetæpper for fattige Folk”. Fram til 1830 hadde Trondhjems Tugthus “baade med Hensyn til Arbeidsdrivten og i enhver anden Henseende befundet sig i en forsømt og mislig Tilstand”. I 1829 fikk man ansatt en ny overinspektør og en kyndig fabrikkmester, så man fikk skikk og orden på arbeidsdriften igjen. Fra 1830 drev man blant annet med veving av grove ulne og linned tøyer til gang-, sengklær og  golvklær.

Ved Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse i Trondhjem (1818 – 1840) skulle man skaffe arbeidsfortjeneste for fattige og sørge for fattige barns opplæring i nyttig arbeid. Arbeidsoppgavene skulle innskrenkes til alminnelige arbeidssysler, slik som:

  • Karding
  • spinning
  • søm
  • strikking
  • veving
  • fremstilling av fiskeredskaper og golvmatter
  • kurvfletting

Straffeanstalten Christiansands Tugthus ble opprettet i 1789. De mannlige fangene ble blant annet satt til karding og spinning av hår og til å  veve hårklede til hestedekkener og gulvtepper. I 1828 ble det for eksempel produsert 1826 Alen Uld til Haarklæde til Gulvtæpper, Heste- og Sengedækkener. Fangene ved Christiansands Tugthus fikk ikke noen betaling for sitt arbeid og arbeidstiden var i 1830-årene på 10,5 timer per dag.

Det ble også  fremstilt gulvtepper i Bergen og Christiania i perioden 1800 – 1840. I perioden 1820-1840 produserte Christiania Tugthus gulvklæde af Nødehaar, Uld eller begge dele”. I 1829 ble det ved Christiania Tugthus produsert 2203 alen gulvklæde og i 1840 ble det fremstilt 7434 alen gulvklæde. Ved arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde i Christiania (1809 – 1880) ble det også produsert gulvtepper, og i 1841 måtte fattigkommisjonen gå ned i pris på sine produkter ettersom man lå inne med store lagre av varer som klede, sengetepper, hestedekkener og golvtepper.

Bergens Arbeidsanstalt (1810 – 1842) var ikke en tvangsarbeidsanstalt, men her kunne fattige få arbeid inntil de kunne få noe mer innbringende andre steder. I 1824 var 8 av 10 vevstoler i drift, og på disse ble det blant annet vevd gode lerreter, ullvarer og brede golvtepper av hår og grov ull. I 1831 ble  det produsert 114 3/3 alen Gulvtæppetøi (ingen informasjon om hva Gulvtæppetøiene er laget av, men jeg antar de fortsatt ble vevd av hår og grov ull).

I Storbritannia og i Amerika var teppehekling et populært håndverk på 1800-tallet. Slike filletepper var en del av livet på landet og i industribyene i Nord-England. Framstillingen av disse teppene var en sosial aktivitet hvor hele familien deltok. Mannen i huset lagde som regel selv rammen og heklenålen. Mønsteret ble tegnet opp på rammebunnen med en kullstift. Bunnen var som regel en striesekk. Barna klipte opp remser av gamle klær og filler. Heklerammene var så store at flere kunne arbeide med teppet samtidig. Se vedlagte bilde fra slutten av 1800-tallet i New England. Designen er laget i ullremser på striebunn (99 x 95 cm).

007

 

Kilder

Norsk tekstil bind I, av Sigurd Grieg, forlagt av Johan Grundt Tanum 1948. Teppehekling, Ann Davies og Emma Tennant, Boksenteret forlag 1996.

Dekkskifte vs skifte av slitt renningstråd.

Det er to ting jeg ikke er så veldig flink til og det er å skifte dekk samt å skifte slitte renningstråder i veven. Så lenge man kan teknikkene og har det riktige verktøyet å hjelpe seg med, så går det jo for så vidt greit å skifte både dekk og renningstråder.

Det største aberet med å skifte dekk for min del, er å få løsna de forbaska mutterne som sitter så inn i granskauen hardt fast. Det er da man skal bruke latmannsarmen med hjulmutterpipe i den ene enden.026 Det er viktig at størrelsen på hjulmutterpipa matcher størrelsen på dekkets muttere. Deretter må man passe på at håndbrekket er satt på. Så må man forsikre seg om at jekken står på plant underlag og er festet i sporene under bilen, så den ikke glir av festet og ramler ned samtidig som du står og sliter med å løsne mutterne, eller når du står og sparker løst dekket som av en eller annen merkelig grunn ikke vil av bilen. Tilslutt, når man har fått byttet dekket er det viktig at mutterne festes såpass hardt at de ikke ødelegges og løsner under de neste kjøreturene.

Når det kommer til å skifte en slitt renningstråd så er det litt som å gjennomføre et dekkskifte. Først trenger man riktig type, farge og størrelse på tråden. Man setter ikke inn en lintråd i en bomullsrenning, for å si det slik, ettersom lintråden er en mye stivere tråd å arbeide med enn bomullstråden. Det er litt som at man setter ikke på et slitt sommerdekk når man skal over Haukelifjell midtvinters. Deretter må man velge riktig verktøy i form av en skjekrok (øverst og i midten på bildet) eller en trådkrok (nederst i bildet). 007Så må man feste den nye tråden i det ferdigvevde stoffet og det er viktig at den festes på riktig sted så den ikke kommer i kryss med noen av de andre renningstrådene. 009Deretter skal man fjerne den gamle tråden og trekke den nye tråden igjennom riktig tind i vevskjeen (til høyre i bildet) og igjennom hoveløyet på riktig skaft (til venstre i bildet). 011Gjør man feil her, krysses tråder på nytt og man får ikke riktig skille når man skifter skaft. 017Så skal den nye tråden tres under og over skillepinnene og knytes sammen med den gamle slitte tråden med knute og sløyfe, et godt stykke bak skaftene, gjerne ned på baksida, ned mot garnbommen. 021Den nye tråden skal være like stram som resten av renninga. Det er det samme som at alle mutterne på et dekk skal være like godt tilskrudd. Tilslutt bør man kontrollere at tråden ligger riktig plassert i renninga. Heldigvis skiftet jeg tråd på en liten vev og ei smal renning i dag og jeg tror jeg brukte like lang tid på å skifte en renningstråd som jeg bruker på å løsne en mutter med latmannsarm. Fordelen med et dekkskifte er at da trenger man ikke å ta turen innom treningsstudioet på vei hjem etterpå.

 

 

Kilder:

Mette Thorsen; Bordvev, veving for alle, Universitetsforlaget, 1982.

Morten Høst Grønvold; Tusen takk for at du hjalp meg med de riktige faguttrykka på verktøy til bil.

 

 

Og så røyk renningstråden…

004

Jeg kjøpte min bordvev (modell Monicavev) tidligere i høst. Forrige eier kunne fortelle meg at hun hadde kjøpt veven fordi hun ville lære seg å veve. I samme tidsrom traff hun sin utkårede, de stiftet etter hvert familie og veven ble satt bort i et kott. Dette skjedde for 50 år siden og i kveld røyk den ene renningstråden.020

I morgen skal jeg skjøte på en ny renningstråd (tråd nr 6 fra venstre). Det største problemet blir å finne en ny tråd som har samme tykkelse som den 50 år gamle tråden som sitter i renninga.

Jeg har aldri skjøtet en renningstråd på denne type vev før, så det skal bli spennende å se om jeg får det til. Jeg har i hvert fall sikra “skadestedet” så renningstråden ikke glir ut av hovel og tind.

024

 

Om kva ei dotter skal ha i arv etter mor si

016I dag har jeg sittet og lest i Frostatingsloven, som ble laget rundt år 1260, under kong Håkon Håkonsson. I middelalderen var det Frostatingsloven  man fulgte i Trøndelagsområdet. Frostatinget ble holdt på forsommeren når våronna var ferdig og før høyonna tok til, som var den mest passende tiden for bøndene utover i bygdene.

Det mest spennende kapitlet i lovboka, for min del som vever, er kapitlet som omhandler arvefordelingen ved dødsfall i nær familie, kapitel IX.Andre arvebolk. Grunnen til at dette er det mest interessante kapitlet, er fordi jeg i den senere tid har fundert på om når og hvorfor veving gikk over fra å være et kvinneyrke til et mer eller mindre reint mannsyrke, for det har det tydeligvis vært i perioder opp igjennom historien. Slik jeg tolker de forskjellige tekstene jeg har lest, så har jeg kommet fram til at på 1200-tallet var det fortsatt kvinnene som sto for veving av billedvev, åklær og andre tekstiler. Dette endrer seg etter hvert, men det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.  At det var kvinnene som sto for veving av åklær, billedvev og tekstiler gjenspeiler seg i lovtekstens 4. og 5.setning, slik jeg tolker den;

Dette skal ei dotter taka i arv etter mor si om det er ein bror i live: Alle klede med unnatak av gudvevskapper og alt uskore ty. Det skal broren ha. Og av kleda skal broren taka gullverka band om han vil. Men vadmålskapper, alle sengeomheng og klede prydde med frynser, utsauming og biletvev det skal dottera ha, sameleis fjørklede og dunklede. Og om ein vev stend oppe, då skal sonen ha det som er vove og dottera det som uvove er. Sonen skal ha alle fine ullty og benkeklede, frynseteppe og veggteppe, men åbreisla skal dottera ha,  om mor hennar  så åtte, men sonen om det var faren som åtte det. Dottera skal ha fem sauer, alt lin og garn, fem reivar ull og gjæsene, og sonen skal ha det som er i tillegg til det.

Kilder: Frostatingslova, Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes,  Det Norske Samlaget Oslo 1994

Tekstilproduksjonen ved Christiania Tugthus i perioden 1736 – 1850

I Vest-Europa ble manufaktursystemet tatt i bruk i løpet av 1600-tallet, på grunn av de forskjellige regjeringers interesse og økende behov for uniformer til sine lands hærer. Man hadde behov for store mengder ensartede stoffer. Manufaktursystemet fungerte på den måten at arbeiderne ble samlet i en bygning, eid av en kapitalist som også fungerte som bedriftens leder. Arbeiderne produserte år etter år halvfabrikater, som ble levert videre til neste arbeider, som etter videre bearbeidelse av halvfabrikatet, sendte det fra seg til neste ledd i produksjonsrekka, helt til produktet var ferdig og klart for salg. Disse kvalitets-arbeiderne ble etter hvert erstattet med maskindrift på 1700-tallet.

 Lovene i middelalderen inneholder svært lite om rent håndverksmessige forhold. Det mest konkrete man kan lese fra lovene, er i Magnus Lagabøtes Bylov av 1276, landvernbolken – hvor det står at veverne, slik som andre næringsdrivende, skal yte «bøjargjæld». I Bergens Borgerbok fra 1574 kan man lese om en Jon Vever. Denne noe usynlige rollen som de profesjonelle veverne hadde på den tiden skyldes i hovedsak to forhold;

  • Tekstilimporten som kunne virke hemmende på utviklingen av egen håndverkerstand
  • Vadmelvevingen ble ansett som husflidsarbeid.

I 1604 fikk Stavanger sin første profesjonelle vever og omkring 1620 er yrkesstanden i vekst, og man får etter hvert vevere i Christiania, Drammen og Christiansand. De fleste byene har dog ikke flere enn 5-7 vevere, men i 1645 var det 27 profesjonelle vevere i Bergen.

008

Christiania Tugthus 1736 – 1814

Under sitt opphold i Christiania i 1733 skjenket Christian VI en konfiskert bygning til nytt rådhus og det gamle rådhuset skulle omgjøres til tukthus. I 1736 kom man fram til at det gamle rådhuset ikke egnet seg som tugthus, så man kjøpte tollkontrollør Rawerts eiendom i stedet for (senere Storgaten 33).Den opprinnelige planen bak Tugthuset var at Tugthuset skulle starte som en sosial stiftelse, som et ledd i fattigpleien. Tugthuset skulle driftes av private, innsamlede midler og være en arbeidsanstalt. Med tiden endte det opp med å bli en ren straffeanstalt for kvinner og menn.

Til oppstarten av arbeidsanstalten i 1742 trengte man;

  • 12 vevstoler á 3 riksdaler pr stykk.
  • 10 hasper á 2 ort og 16 skilling.
  • 6 garnvinner.
  • 8 spolekroner.
  • 24 skamler.
  • 60 sengesteder til arbeiderne.

Utgiftene til spinneriet og veveriet kom seg på ca 1000 riksdaler. I 1745 hadde Tugthuset 18 vevstoler og i 1790 hadde antallet vever økt til 21 vevstoler.

Tugthuset skulle ledes av en overinspektør og ved hans side to inspektører. Overinspektøren skulle være ansatt av stiftsdireksjonen og de to inspektørene skulle være valgt av stiftsdireksjonen blant de næringsdrivende i Christiania.

Tekstilfabrikken kom i gang i slutten av 1742 og de skulle produsere «allehaande groft og gement Tøy som Ryer til Heste og andre Deckener til at betraahe Gulve med, Filter, Tøyer, Rasker, Multum, Kierstrier, Callemanker og sligt. Det kunde findes tienligt at knytte og væve Strømper, Nattrøier og Huer». De skulle kun spinne og veve ull og lin, men i 1745 nevnes også arbeider med bomull. Bomullsarbeidene gikk ut av produksjonen i 1760-årene.

Det var vanskelig å opprettholde en effektiv produksjon og god kvalitet på varene ettersom man i perioden 1742 – 1810 hadde en arbeidsstyrke som varierte fra 75 – 213. Arbeiderne besto av

  1. Løsgjengere og betlere.
  2. Folk som var dømt for løsaktighet, leiermål og andre sedelighetsforbrytelser.
  3. Kvinnelige forbrytere (tyver, helere, bedragere, falsknere m.v.).
  4. Mannlige forbrytere som var dømt for mindre tyverier, naskerier, bedrageri og hærverk.
  5. Bøteavsonere.

Man fikk også omsetningsproblemer etter få år ettersom fabrikkledelsen fant ut at man måtte innskrenke fabrikkdriften til slike arbeider som ikke kunne skade borgernes og håndverkernes næringsrettigheter.

I 1763 ble Niels Svensson Landmark (1737 – 1782) ansatt som vever ved Tugthuset. Han var født i Värmland og tok utdannelse som kunstvever i silke, fløyel og lignende i Stockholm. Han arbeidet som veversvenn i København da han i 1763 ble ansatt som vever ved Tugthuset. I 1774 ble han ansatt som veverimester ved Manufakturhuset i Bergen.

Fra 9.april 1813 gikk Tungthuset over til å bli en rein straffeanstalt. Staten overtok driften i 1820.

010 (2)

 Tugthuset i perioden 1820 – 1840

I første halvdel av 1800-årene ble fangene sysselsatt i hovedsak med manufakturarbeid. Arbeiderne skulle arbeide 11,5 timer per dag i begynnelsen av 1820-årene og de skulle få betalt deretter. Ettrhvert ble de gamle og ineffektive maskinene skiftet ut med nytt og bedre utstyr, blant annet utstyr fra den nedlagte Uld- og Linnedmanufakturen på Kongsberg i 1834. I perioden 1828 – 1839 innbrakte salget av produkter fra Christiania Tugthus i alt 246 964 Spesidaler og 63 ½ skilling, noe som gir gjennomsnittlig 24 700 Spesidaler per måned.

De kvinnelige fangene ble satt til følgende arbeid:

  • Sortering.
  • Forberedende behandling av ulla.
  • Spinning på Skotrokker og alminnelige hjulrokker av ull, hår og striegarn.
  • Utføre garnets videre behandling.
  • Nøsting.
  • Veving av strie og golvklede.
  • Strømpestrikking «fra Haanden».

De mannlige fangene skulle utføre følgende arbeid;

  • «de tungere Arbeider ved at drive de svære Maskiner» til ullens forberedende behandling.
  • Drive de 5 store veveriene.
  • Arbeide i fargeriet.
  • I apparatur- og overskjæringsinnretningen.
  • Utføre den videre behandling av den aller største del av kledesvarene.

Christiania Tugthus var i perioden 1830 – 1850 Norges største ullvarefabrikk og ble i samme periode drevet helt med håndkraft. Driften ble i hovedsak opprettholdt ved at anstalten så å si hadde enerett på levering av ullvarer til hæren og marinen.

 

Kilder og fotografier er hentet fra:

Norsk Tekstil I, utgitt av De norske tekstilfabrikkers hovedforening, hovedredaktør Sigurd Grieg, Forlagt av Johan Grundt Tanum, 1948.